Vet du hva gjør deg glad? Sånn skikkelig, ordentlig, tvers igjennom glad?

Jeg fikk en gang i oppgave å skrive opp tre ting - aktiviteter - som gjør meg glad. Og jeg skulle tenke tilbake i tid også, og virkelig kjenne på grunnleggende følelser i meg selv, og ting som har gjort meg glad fra jeg var lita. Ergo kunne jeg ikke svare "barna mine" eller noe i den dur, noe veldig mange av oss vil svare sånn rent umiddelbart. For dette skulle bare handle om meg. Dette skulle handle om følelser som ligger i sjela mi, som har vært en del av meg fra starten, og som alltid vil være en del av meg. Det som får fram lykkefølelsen. Det som får det til å krible!

Det var faktisk ganske vanskelig.. Det var så lenge siden jeg hadde kjent etter..! Det er så lett å knytte følelser og tanker til omstendigheter eller andre mennesker. Og det er så lett å bli litt "monoton" i følelsesregisteret. Litt sånn "hverdagsgreit". De rundt meg har det bra, jeg har det bra. Ferdig med det. Så det å kjenne etter hva som ligger innerst i sjela og gjør deg glad, sånn helt uten å ta hensyn til noe eller noen, det kan fort være en glemt øvelse.

Jeg måtte tenke meg om. Lenge. Og dette var også en travel fase i livet mitt, med to søte små, jobb og doktorgradsstudier, hus og hjem, og den personlige "godfølelsesmuskelen" hadde jeg sendt i dvale. Jeg hadde det fint, altså! Men stort sett "hverdagsgreit". Og for all del, det er helt ok. En behøver ikke gå rundt og jakte på lykkerusen hele tida. Men kanskje litt oftere enn vi gjør? (Hverdagslykke skal vi snakke om en annen gang :) ).

Tilbake til oppgava. Til slutt sto det tre ting på lappen min. Sang og musikk. Dans. Skape noe med hendene. Og jeg ble litt satt ut, faktisk. Jeg hadde helt glemt hvor viktige de tre tingene egentlig er for meg! Jeg kjenner det nå når jeg skriver om det også. Følelsen sitter et eller annet sted mellom brystet og mellomgulvet. Det er den som slår inn når jeg ikke klarer å sitte helt stille når kule, funky låter strømmer ut fra bilstereoen, og som gjør at jeg synger for full hals til den samme låten. Og det var den som slo inn da jeg endelig - etter mye mas fra den mellomste - fant fram symaskina for at ho skulle få sy, og jeg endte opp med å prioritere maskina og et julekremmerhus foran Thomas og Harald en sen fredagskveld. Ikke det at jeg er verdensmester i disse tingene. Og det handler heller ikke om det! Det handler om hva det gjør med deg! Følelsene det setter i sving! Og jeg vet at du vet hva jeg snakker om...

Så her er min utfordring til deg. Prøv det! Gjør øvelsen! Sette deg ned med penn og papir og grav litt ned i sjela. Hvorfor? Jo, fordi du da skal sørge for å få inn noe av det i hverdagen din, selvfølgelig! Litt hverdagskribling! Litt hverdagsløft! Kjenne litt ekstra på livsgleden!

Jeg bestemte meg for å starte med sangen, og fikk etter hvert den tilbake i hverdagen. Nå har vi starta ei sanggruppe med herlige damer, som møtes akkurat så ofte at vi får det til å passe inn i timeplanen, så lenge vi prioriterer det litt opp på lista. Og det gjør vi jo! Fordi det er så gøy! Det gir energi, det gir litt sommerfugler (vi må jo ut og vise oss fram etter hvert...), det gir massevis av glede, latter, litt gåsehud når vi får fram det vakre... Herlig! Ingen tvil om at disse damene koser seg?

Chablis

Kom igjen! Hva er din greie? Grav litt i sjela, finn det fram, sørg for å få bittelitt mer av det inn i livet ditt, og jeg garanterer deg at du ikke vil angre. Lykke til og god fornøyelse!!

www.dittlivsverk.no

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss? Del 4

Det er ofte knytta følelser som skam og utilstrekkelighet til det å bli sykmeldt fordi en er «sliten». Det kan også være vanskelig å spørre om hjelp, og kanskje ønsker en ikke å snakke om det til familie og venner. Det kan fort bli så en isolerer seg, både fordi en blir sliten av sosiale settinger, men også fordi en kanskje føler en må forsvare seg. Dette ligger nok som regel i eget hode, men det er ikke så lett å se når en står midt i det selv.

Det er fort gjort å ta skylda selv i en sånn situasjon. «Jeg» klarer ikke mer, «jeg» er utilstrekkelig, «jeg» er ikke flink nok, «jeg» håndterer ikke det andre får til. Men det er som regel sammensatte årsaker til å ende opp sykmeldt på grunn av en ekstern eller intern stress-situasjon. Som tidligere arbeidsforsker er min erfaring at det fort blir satt fokus på individuelle årsaker til at folk blir sykmeldt, og det er den enkelte arbeidstaker som blir fulgt opp, uten at det blir satt spørsmålstegn ved forhold ved arbeidsplassen som kanskje bidrar til å gjøre folk syke. Dette bidrar også til å forsterke fokuset på at det er «min feil». 

Men den kampen skal vi kjempe en annen gang! Mitt fokus nå er meg og deg, og det vi kan gjøre for vår egen helse og situasjon, for å komme ut av stress og slitenhet, og få et friskt, godt, aktivt og rikt liv.

Min historie har en lykkelig slutt! Jeg kom ut av det, jobber fullt og kan engasjere meg i alt som foregår i en familie på fem og i livet ellers.  Og jeg kjenner overskudd og gleder meg over alt som foregår i livet mitt. Herlig!

Som jeg nevnte tidligere ser jeg at det var tre ting som bidro til å endre hele min situasjon:

• Å se situasjonen
• Å få kunnskap om hva som feilte meg, hva jeg gjorde «galt», skjønne mine reaksjonsmønstre
• Å finne ny retning/ta action!

Å finne ny retning innebar selvutvikling, roe ned med meditasjon/mindfullness, og å endre tankemønstre. Det siste gjorde jeg spesielt med to verktøy: affirmasjoner og visualisering. Affirmasjoner er setninger du sier til deg selv, som blir nye sannheter for deg. Det beste er å skrive dem opp og henge dem et sted du ser dem hele tida. I tillegg sier du affirmasjonene til deg selv så ofte du kan i løpet av dagen. Noen av mine affirmasjoner på den tida var for eksempel:

 

• Jeg er en trygg og harmonisk person
• Jeg står stødig i meg selv, og er stolt av det jeg gjør
• Jeg sover som en stein og har masse energi!

Visualiseringa brukte jeg på følgende måte:

Hver kveld gikk jeg gjennom dagen i dag. Hvordan har den vært? Hva er jeg takknemlig for med dagen i dag? Denne enkle øvelsen endte alltid med at jeg fant et eller annet som brakte fram «godfølelsen» i meg, fordi det uansett hadde vært et eller annet bra med dagen. Det gjorde at jeg ikke tok med meg negative opplevelser og tanker inn i søvnen, men heller tenkte på det gode som hadde vært. Så forberedte jeg meg på morgendagen ved å tenke gjennom hva som skulle skje, og se det for meg slik jeg ønska at det skulle bli. Ved å gjøre det har du allerede tatt kontroll over dagen, og bestemt deg for at den skal bli bra, noe som gir et mye bedre utgangspunkt enn å sovne inn med en dårlig dag-følelse i kroppen, og en frykt for at morgendagen blir like utfordrende. 

Dette høres kanskje krevende ut, men tar ikke lang tid! Du trenger ikke gjøre det så detaljert og tidkrevende. Og det er utrolig effektivt! Dette var med og hjalp meg tilbake i jobben som arbeidsforsker, og noen fine år med stadig nye utfordringer som jeg både håndterte bra og vokste i takt med. Dette gjorde jeg helt til jeg valgte å si opp jobben og ta første steg mot store endringer. 

Hva kan du gjøre?

• Hvordan ser situasjonen min egentlig ut? Ta en «vareopptelling»
• Hvordan har jeg det? Hvordan vil jeg ha det? Hva er det jeg gjør som bidrar til dette? Har jeg handlings- og tankemønstre som ikke er bra for meg?
• Ta action, gå en ny retning, finn din veg! Tenk bevisste, nyttige tanker, og la dine ressurser, gode egenskaper og trivselsfaktoren være utgangspunkt for valgene du tar.

Nå har jeg nådd målet om drømmejobben (og det er utrolig likt det jeg skrev den gangen på kurs!), og setter meg stadig nye, hårete mål som jeg vet jeg klarer å nå. Og når gamle uvaner stikker innom på besøk for å fortelle meg at jeg ikke er god nok, at jeg ikke klarer det, er jeg nå ganske kjapp til å gjenkjenne gamle unoter, og vet hvilke verktøy jeg skal bruke for å komme i flyt igjen. 

Det kan fort bli en klisje når folk sier det jeg sier nå, men jeg mener virkelig at jeg ikke ville vært denne opplevelsen foruten. Det var tøft da det sto på, og den dagen jeg måtte krype til korset og starte på antidepressiva var en all time low (jepp, har vært innom det også..).Men hadde det ikke vært for smellen, hadde jeg kanskje levd i den bobla jeg var i, der det ikke føltes som jeg hadde noe valg, og den ene dagen tok den andre, og livet gikk i en gitt retning, uten at jeg rakk å følge med. Smellen tvang meg til å gjøre noe, og har bidratt til at jeg har kommet dit jeg er i dag, i et liv der jeg nesten aldri ser begrensninger, kun muligheter! Og det er et ganske fint sted å være :)

 

Lykke til på din vei! Du kan klare alt du vil, så lenge du bestemmer deg for det, og tror på at du klarer det! Heia deg!

Klem fra Liv

www.dittlivsverk.no

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss? Del 3

Før jeg forteller mer om min historie, må jeg bare skryte litt av dere som leser bloggen min. Jeg har

fått så mange gode tilbakemeldinger, tusen takk! Det er mange som skriver at de kjenner seg igjen, og at det er godt å vite at andre også har hatt det sånn, og setter ord på opplevelser og følelser. Når en går ut sånn som jeg har gjort, og deler en personlig historie, er det ingenting som er bedre enn å få høre at det hjelper andre med sin prosess. Takk igjen, og takk for at dere deler deres historie med meg. Legg gjerne kommentarer her på bloggen også, så viser du andre der ute at de ikke er alene!

Tilbake til min historie. Det var altså opplæring i fysiske og mentale prosesser i kroppen som gjorde at jeg skjønte hva som foregikk. I den stressa og pressa tilstanden, rusta kroppen min seg til krig. Den hadde gjort det over lang tid. Den gikk i konstant alarmberedskap, klar til enten flukt eller angrep, med alle sanser skjerpa, alltid. Det er faktisk det samme som skjer med folk som er utsatt for ekstreme situasjoner, og er et slags urinstinkt i oss. Fight or flight. Er det rart jeg ble utslitt?

Jeg sov nesten ikke heller. Ikke så merkelig, i grunnen. En går hele dagen i kampmodus, legger seg så for å sove, MÅ sove for en trenger virkelig å hvile, og stresser med det også. Kroppen er jo ikke akkurat klar for hvile..! Våkner om morgenen, etter noen få timers søvn, med nattens kamp mot søvnløsheten friskt i minne. Enn å starte dagen med det utgangspunktet? Når en tenker på det på denne måten, er det ikke så rart at en føler seg tygga og spytta ut igjen. Og det uten at en kan peke på en «skikkelig» grunn også. Har du brukket foten er det lett å skjønne at du ikke kan gå. Har du kjørt deg selv tom for krefter på grunn av mentalt og/eller fysisk stress, vises det ingen steder, og kanskje skjønner verken du selv eller andre helt hvorfor du ikke orker noen ting.

Nettopp derfor var det så fantastisk å få et svar! Jeg SKJØNTE plutselig mer om hvorfor jeg var syk! Og da jeg begynte å skjønne hva det dreide seg om, kunne jeg begynne å gjøre noe med det. 

I neste innlegg skal jeg fortelle litt om hva jeg gjorde for å komme meg ut av det hele. Fortsett veldig gjerne å sende meg tilbakemeldinger, det både varmer og inspirerer! Kommenter under her eller send meg en mail. Hvis du er nysgjerrig på hva jeg driver med i dag, kan du gå inn på Ditt livsverk sin hjemmeside eller Facebookside :)

www.dittlivsverk.no

 

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss? Del 2

Jeg havna altså i kjelleren. Jeg hadde supre kolleger, og trivdes i utgangspunktet veldig godt i jobben min. Jeg har også en fantastisk mann. Og han fikk virkelig prøvd seg oppi alt det her. Når du er i kjelleren trenger du noen til å holde seg i hovedetasjen og kjøre hverdagsshowet. For jeg var gjennom hele pakka: fullstendig tom for energi, deprimert, angst, sov store deler av dagen, umulig å delta på sosiale ting, den ene dagen fulgte den andre uten at jeg klarte å være tilstede. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe, ikke lyst til å møte noen. Høres det kjent ut? Har du vært der? Eller kanskje du har kjent på deler av det?

I ettertid ser jeg at det var tre viktige steg som brakte meg ut av hengemyra jeg befant meg i:

-          Å se situasjonen

-          Å få kunnskap om hva som feilte meg, hva jeg gjorde galt, skjønne mine reaksjonsmønstre

-          Å finne ny retning/ta action!

Prosessen mot å bli frisk innebar spesielt to viktige ting. Det ene var å gå et helgekurs i selvutvikling. Der lærte jeg først og fremst å roe ned, komme i kontakt med meg selv og ikke minst ble jeg introdusert til positiv tenking og visualisering. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mye selv for å bli frisk. I tillegg ble jeg bedt om å skrive ned drømmejobben min og drømmelivet mitt, for å komme nærmere hva jeg egentlig ville og ønsket å bruke livet mitt til.

Det andre jeg gjorde var å få et opphold på Friskgården. Det var NAV som sendte meg dit, og det er jeg utrolig takknemlig for. Det innebar to dager i uka med 1) lett fysisk aktivitet, 2) veiledning i forhold til jobb: hva er mine ressurser, hva er viktig for meg, hvilke muligheter har jeg osv, og 3) sist men ikke minst: opplæring i hva som skjer med kroppen når du går i konstant stress.

At fysisk aktivitet er viktig både for kropp og sjel er nå for lengst opplest og vedtatt. Det å ha noen som stiller de riktige spørsmålene som får deg til å reflektere over hvilke ressurser du har og hva du ønsker å bruke livet til er også uvurderlig. Men nøkkelen til endring lå faktisk i det tredje punktet for min del, nemlig det å endelig skjønne hvor slitenheten og alt det andre kom fra! Jeg kunne på et vis endelig «rettferdiggjøre» sykmeldinga mi…

Nå begynte snuoperasjonen, og den får du høre mer om i neste innlegg :)

www.dittlivsverk.no

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss?

Er du stressa? Litt? En gang i blant? Aldri? Alltid?

Jeg var stressa, lenge, uten at jeg helt visste at det var det jeg var. Det sendte meg rett i veggen. Pang! Jeg plukka meg relativt fort opp igjen, to-tre måneder med sykmelding, hadde liksom ingen god grunn til å være sykmeldt lenger? Jeg var jo bare sliten? Og dessuten var det viktig for meg å gjøre jobben min, jeg var samtidig i et doktorgradsløp, jeg hadde mye jeg måtte gjøre. PANG, i veggen. Igjen. Panikkanfall, innleggelse midt på natta, fem døgn på sykehus. Og denne gangen ble jeg langtidssykmeldt. «Bare» på grunn av stress. Jeg hadde høyt arbeidspress, høye ambisjoner, følte på andres forventninger til meg, jeg måtte prestere, jeg måtte lykkes. Fallhøyden var stor...

Det er rart at det skal være så vanskelig å lytte. Lytte til kroppen, mener jeg. Jeg ser jo i ettertid at kroppen sa fra lenge før det smalt. Hodepine, stivhet i nakke og skuldre, konsentrasjonsproblemer, ekstremt kort lunte hjemme, problemer med å sove. Men jeg måtte – som mange andre – skikkelig i kjelleren før jeg tok poenget.

Blir du med videre får du høre litt mer om «kjelleren», men også om hva jeg lærte der, og hvordan jeg kom meg opp igjen. For det gjorde jeg!

www.dittlivsverk.no

Hvorfor er folk så glade og entusiastiske på en mandag?

Leste nettopp et blogginlegg fra ei som påberopte seg retten til å være sur og gretten på mandager. Bare fordi det er mandag, liksom. Blåmandag, mandag mårra blues, etc... Joda, ser poenget! Det er lett å kjenne seg igjen. Helga over, du har selvfølgelig snudd om døgnet de siste par dagene, klokka som ringer 06.30 fortoner seg som en hylende sirene som skjærer inn i det samme hodet som la seg på puta sånn cirka tre timer senere enn et fornuftig hode ville ha gjort. Som setter i gang et øredøvende leven kun kort tid etter du - med svart samvittighet for at det ble for sent denne søndagen også, lærer du aldri?? - slumra inn. Det føles som det er fem minutter siden du tok kvelden, og så er morgenen der igjen for å pine deg opp og ut. Høres kjent ut? Tenkte meg det. Si meg: liker du å ha det sånn? Nei, tenkte meg det også.. Ikke jeg heller.. Men innimellom blir det sånn. Mot bedre vitende. Vi er jo bare mennesker, som gjør så godt vi kan, prøver å være fornuftige og legge til rette for best mulig dager, kvelder, netter og morgener, men innimellom skjærer det seg en liten smule. Det er så mye vi skulle ha gjort, sett, tenkt, lest, hørt, snakka om.... Antall timer med søvn, og mandag mårra blues, skyves bakover i hjernen, og lagres sammen med tanken på klær som skulle vært vaska, hyller som skulle vært satt opp, loftet som skulle vært rydda.

Men la gå. Det må jo være greit, det også. Det som ville være bortkasta er jo å la en sånn søndagskveld - som faktisk kan ende med å være ukas høydepunkt - få lov til å ødelegge mandagen! For ikke å snakke om hele den kommende uka! Gi meg glade og entusiastiske mandagsmennesker, sier nå jeg! For de har nemlig skjønt det! Jeg vedder på at ikke alle sammen la seg klokka halv elleve kvelden før, bare for å være friske og raske og superenergisk (og irriterende?) klare for en strålende mandag og ei herlig uke!? Nope. De faker. Altså later som. De later som, og lurer seg selv. Og det er superlurt! For da slipper du unna blåmandagen. Hvis du ikke er en av de som vil ha den, da. Jeg vil ikke!

Du later som. Du later som du ER frisk og rask og superenergisk. Du later som du ELSKER å stå opp klokka halv sju på mandag morgen. Bluesen har i stedet blitt en "Have fun, go mad"-variant (du husker den fra Sliding Doors? Som også ble brukt i lett-øl-reklamen?) som fører til forsiktige antydninger til hoftevrikk på vei ut på badet. Da du etter diverse rutiner har kommet deg i dusjen, er det du som har soloen, og sjampoflaska er mikrofonen som forsterker "bap-bap-bap...de-de-dittn-de-dittn-de...da-de-da-dei"!

Joda. Her er det klisjeer som sang i dusjen og sånn. Men jeg har sagt det her før, og jeg kommer til å si det mer også: Det funker! Det funker å late som. For vi er nemlig så enkle sjeler at vi kan lure oss selv trill rundt. Og jeg syns det er verdt det. Jeg liker ikke å synes det er pyton å stå opp, selv om det er sånn det egentlig føles. Jeg liker ikke å starte dagen med dårlig humør. Jeg liker ikke å ha kort lunte, bjeffe til de rundt meg, få samme bjeffet tilbake, og så dra på jobb og fortsette irritasjonen over alt og alle høyt i bilen for meg selv og skikkelig gni gruffet inn. For det gjør noe med meg. Noe helt anna enn å synge "Have fun, go mad" i dusjen.. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg liker best! Og jeg er ikke i tvil om hva som gir meg den beste starten på dagen! Om mine nærmeste er enig, spør du kanskje? Hehe, de kunne sikkert klart seg uten sang og hoftevrikk, men de velger helt klart det foran den andre varianten.. Og det som er litt snodig, er jo at dette har en tendens til å smitte. Møter du verden med litt hoftevrikk og et kyss på kinnet, er sjansen stor for at du får et klaps på rompa og knisende medmårratryner tilbake. Og vips (ja, altså sånn "vips" som i "etter-at-du-har-lagt-litt-energi-i-å-faktisk-gi-deg-selv-en-god-start-på-dagen-fordi-du-fortjener-det-og-det-er-mye-bedre-enn-alternativet-type-vips") så har du gitt deg selv en god start på uka.

Ha en superenergisk mandag, og del gjerne dine lure mandagmårragomad-tips med meg!

www.dittlivsverk.no

Hvorfor så fordømt positiv?

Jeg skjønner at det kan bli mye takknemlighet og positivitet for folk. Noen blir provosert, andre blir lei av å lese alt dette søte. Greit nok. 

I min jobb er det å sette fokus på det gode i livet noe av det viktigste folk gjør. Det kan løfte en person ut av en negativ spiral, der alt drar vedkommende ned. Opplevelsen av at det finnes gode ting, og ikke minst erfaringen med hva det gjør med kropp og sinn å ha fokus på det positive og være takknemlig for det, er faktisk den store forskjellen for noen. Positivitet kan redde liv.

For meg så krever det faktisk litt mot å "hive meg på positivitetsbølgen" her ute. For det er ikke i alle kretser det er «godtatt» å være ukritisk positiv. Så kan vi si at det er ufint å være så positiv, med tanke på de som ikke har så mye å være positive for. Joda, kanskje det. Men blir ikke det litt feil også? Å holde tilbake det positive for ikke å støte andre? Alternativet er å gå ut og gjøre en forskjell for de som ikke har så mye positivitet i sin hverdag, og hjelpe de rundt oss til å få øye på det gode de faktisk har i sitt liv, og kanskje til og med bidra til at de får litt mer av det!

Det er også mange blant oss som har det helt greit, men ikke mer. Hva med et lite løft? Hva om vi kan bidra en liten smule i den retning? Hadde ikke det vært fint?

Vi er flinke til å kritisere når det kommer sånne bølger over oss, enten det gjelder positivitet og takknemlighet, eller det å være raus og skryte av andre og løfte hverandre opp. Det er liksom litt i overkant, vi blir provosert, igjen. Hva er poenget? Hvorfor er det så farlig? Og hva ønsker man å oppnå med kritikken? Det er vel ikke den berømte Janteloven som slår inn, vel? I så fall syns jeg vi skal holde oss for gode til det. Den er gammeldags, utdatert og ufin. Ferdig med det. Du SKAL faktisk tro du er noe. For ved å gjøre det tar du vare på deg selv, du får brukt ditt potensiale, og du er trygg og sikker nok til å være raus, hjelpsom og tolerant overfor andre.

Jeg utfordrer deg herved til å være positiv! Skriv ned 10 positive ting i livet ditt som du er takknemlig for. Gjør det hver dag i tre uker. Hver dag. Hvis du ikke merker noe forskjell i livet ditt i det hele tatt, skal jeg ta ansvaret og gå. Eller noe sånt…

                                                                  www.dittlivsverk.no