 |
| Hvilken verdi gir du deg selv? |
Jeg har vært en mester i dette selv. Jeg var så flink til å GJØRE at jeg mista meg selv helt i prosessen. Da jeg fikk spørsmål om hvem jeg ER, ble jeg svar skyldig. Hva ville jeg? Hva likte jeg? Hva gjorde meg glad? Hva drømte jeg om? Jeg ante ikke. Jeg hadde vært så opptatt av å gjøre alle rundt meg til lags, gjøre det jeg trodde de forventa av meg, og prestert i bøtter og spann, at da jeg skulle kjenne etter hvem jeg selv var og hva jeg ville, hadde jeg helt mista kontakt med den delen av meg. Jeg var jo ikke så viktig. Og dette skjedde ganske ubevisst. Jeg gikk ikke rundt og tenkte «nå setter jeg meg selv til side, og så lar jeg alle andres behov gå foran». Jeg hadde bare vent meg til å være uhyre bevisst på hva som foregikk rundt meg, og å være på pletten for å fylle den rollen som til enhver tid var nødvendig å fylle.
Problemet med dette ble veldig tydelig etter jeg hadde gått i veggen, og ikke klarte å prestere. Jeg klarte ikke å GJØRE. Klarte ikke å fylle roller. Ikke godt nok. Og siden jeg ikke klarte det, ble dagene rimelig svarte. For det var jo nettopp det å GJØRE som ga meg verdi. Jo bedre prestasjon, jo høyere verdi. Samtidig så var det nettopp det å GJØRE som var med på å gjør meg syk. For det fungerte jo på samme måte motsatt vei: jo dårligere prestasjon, jo dårligere verdi. Og et sted på veien begynte nedturene å komme. For etter hvert ble det mye å være flink til, mye å prestere, mye å gjøre. Det var så mange roller som skulle fylles! Roller med (mine) tilhørende forventninger: ansatt, kollega, mor, husmor, kjærest, venn, osv osv… Og litt etter litt kom jeg til kort over alt.
Dette kan gratineres med dårlig samvittighet og bekymring for alle «burde ha», «skulle ha», «enn hvis», og en stadig større oppmerksomhet mot at jeg ikke strakk til. Høres det kjent ut? I så fall bør du være på vakt. Dette blir fort en vane, og tankene går etter hvert den veien helt av seg selv. Det blir en sannhet for deg at du ikke strekker til, og den blir bekrefta gang på gang når du opplever å ikke mestre, ikke klare, ikke orke. Dette fordi det etter hvert blir så dype tankespor, at du nesten ikke har en sjanse. Hjernen er ekstremt tilpasningsdyktig, og min tilpassa seg all min negativitet og utilstrekkelighet. Det ble en sannhet. Jeg var ikke god nok, for jeg strakk ikke til. Det å VÆRE var bare tungt, for min egenverdi var helt på bunn.
 |
I dag vet jeg bedre. I dag vet jeg at jeg er god nok. I dag kan jeg (nesten) hele tida stå like rak, ha det like bra med meg selv, uansett hva som skjer rundt meg. Jeg kan gjøre en feil uten å analysere situasjonen opp og ned, fram og tilbake. Jeg kan si nei uten å tenke at jeg burde sagt ja, og la den tanken plage meg tre dager i strekk. Jeg kan ta plass, påvirke omgivelsene, si fra hva som er viktig for meg. Og jeg kan være en ressurs for de rundt meg. Og det kan jeg fordi jeg vet at jeg er bra nok. Uansett. Bare ved å VÆRE meg.
Neste uke forteller jeg deg hva jeg gjorde for å komme hit, og hva du kan gjøre for å finne og anerkjenne din verdi. Og hvorfor det er så viktig...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar