Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss? Del 4

Det er ofte knytta følelser som skam og utilstrekkelighet til det å bli sykmeldt fordi en er «sliten». Det kan også være vanskelig å spørre om hjelp, og kanskje ønsker en ikke å snakke om det til familie og venner. Det kan fort bli så en isolerer seg, både fordi en blir sliten av sosiale settinger, men også fordi en kanskje føler en må forsvare seg. Dette ligger nok som regel i eget hode, men det er ikke så lett å se når en står midt i det selv.

Det er fort gjort å ta skylda selv i en sånn situasjon. «Jeg» klarer ikke mer, «jeg» er utilstrekkelig, «jeg» er ikke flink nok, «jeg» håndterer ikke det andre får til. Men det er som regel sammensatte årsaker til å ende opp sykmeldt på grunn av en ekstern eller intern stress-situasjon. Som tidligere arbeidsforsker er min erfaring at det fort blir satt fokus på individuelle årsaker til at folk blir sykmeldt, og det er den enkelte arbeidstaker som blir fulgt opp, uten at det blir satt spørsmålstegn ved forhold ved arbeidsplassen som kanskje bidrar til å gjøre folk syke. Dette bidrar også til å forsterke fokuset på at det er «min feil». 

Men den kampen skal vi kjempe en annen gang! Mitt fokus nå er meg og deg, og det vi kan gjøre for vår egen helse og situasjon, for å komme ut av stress og slitenhet, og få et friskt, godt, aktivt og rikt liv.

Min historie har en lykkelig slutt! Jeg kom ut av det, jobber fullt og kan engasjere meg i alt som foregår i en familie på fem og i livet ellers.  Og jeg kjenner overskudd og gleder meg over alt som foregår i livet mitt. Herlig!

Som jeg nevnte tidligere ser jeg at det var tre ting som bidro til å endre hele min situasjon:

• Å se situasjonen
• Å få kunnskap om hva som feilte meg, hva jeg gjorde «galt», skjønne mine reaksjonsmønstre
• Å finne ny retning/ta action!

Å finne ny retning innebar selvutvikling, roe ned med meditasjon/mindfullness, og å endre tankemønstre. Det siste gjorde jeg spesielt med to verktøy: affirmasjoner og visualisering. Affirmasjoner er setninger du sier til deg selv, som blir nye sannheter for deg. Det beste er å skrive dem opp og henge dem et sted du ser dem hele tida. I tillegg sier du affirmasjonene til deg selv så ofte du kan i løpet av dagen. Noen av mine affirmasjoner på den tida var for eksempel:

 

• Jeg er en trygg og harmonisk person
• Jeg står stødig i meg selv, og er stolt av det jeg gjør
• Jeg sover som en stein og har masse energi!

Visualiseringa brukte jeg på følgende måte:

Hver kveld gikk jeg gjennom dagen i dag. Hvordan har den vært? Hva er jeg takknemlig for med dagen i dag? Denne enkle øvelsen endte alltid med at jeg fant et eller annet som brakte fram «godfølelsen» i meg, fordi det uansett hadde vært et eller annet bra med dagen. Det gjorde at jeg ikke tok med meg negative opplevelser og tanker inn i søvnen, men heller tenkte på det gode som hadde vært. Så forberedte jeg meg på morgendagen ved å tenke gjennom hva som skulle skje, og se det for meg slik jeg ønska at det skulle bli. Ved å gjøre det har du allerede tatt kontroll over dagen, og bestemt deg for at den skal bli bra, noe som gir et mye bedre utgangspunkt enn å sovne inn med en dårlig dag-følelse i kroppen, og en frykt for at morgendagen blir like utfordrende. 

Dette høres kanskje krevende ut, men tar ikke lang tid! Du trenger ikke gjøre det så detaljert og tidkrevende. Og det er utrolig effektivt! Dette var med og hjalp meg tilbake i jobben som arbeidsforsker, og noen fine år med stadig nye utfordringer som jeg både håndterte bra og vokste i takt med. Dette gjorde jeg helt til jeg valgte å si opp jobben og ta første steg mot store endringer. 

Hva kan du gjøre?

• Hvordan ser situasjonen min egentlig ut? Ta en «vareopptelling»
• Hvordan har jeg det? Hvordan vil jeg ha det? Hva er det jeg gjør som bidrar til dette? Har jeg handlings- og tankemønstre som ikke er bra for meg?
• Ta action, gå en ny retning, finn din veg! Tenk bevisste, nyttige tanker, og la dine ressurser, gode egenskaper og trivselsfaktoren være utgangspunkt for valgene du tar.

Nå har jeg nådd målet om drømmejobben (og det er utrolig likt det jeg skrev den gangen på kurs!), og setter meg stadig nye, hårete mål som jeg vet jeg klarer å nå. Og når gamle uvaner stikker innom på besøk for å fortelle meg at jeg ikke er god nok, at jeg ikke klarer det, er jeg nå ganske kjapp til å gjenkjenne gamle unoter, og vet hvilke verktøy jeg skal bruke for å komme i flyt igjen. 

Det kan fort bli en klisje når folk sier det jeg sier nå, men jeg mener virkelig at jeg ikke ville vært denne opplevelsen foruten. Det var tøft da det sto på, og den dagen jeg måtte krype til korset og starte på antidepressiva var en all time low (jepp, har vært innom det også..).Men hadde det ikke vært for smellen, hadde jeg kanskje levd i den bobla jeg var i, der det ikke føltes som jeg hadde noe valg, og den ene dagen tok den andre, og livet gikk i en gitt retning, uten at jeg rakk å følge med. Smellen tvang meg til å gjøre noe, og har bidratt til at jeg har kommet dit jeg er i dag, i et liv der jeg nesten aldri ser begrensninger, kun muligheter! Og det er et ganske fint sted å være :)

 

Lykke til på din vei! Du kan klare alt du vil, så lenge du bestemmer deg for det, og tror på at du klarer det! Heia deg!

Klem fra Liv

www.dittlivsverk.no

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss? Del 3

Før jeg forteller mer om min historie, må jeg bare skryte litt av dere som leser bloggen min. Jeg har

fått så mange gode tilbakemeldinger, tusen takk! Det er mange som skriver at de kjenner seg igjen, og at det er godt å vite at andre også har hatt det sånn, og setter ord på opplevelser og følelser. Når en går ut sånn som jeg har gjort, og deler en personlig historie, er det ingenting som er bedre enn å få høre at det hjelper andre med sin prosess. Takk igjen, og takk for at dere deler deres historie med meg. Legg gjerne kommentarer her på bloggen også, så viser du andre der ute at de ikke er alene!

Tilbake til min historie. Det var altså opplæring i fysiske og mentale prosesser i kroppen som gjorde at jeg skjønte hva som foregikk. I den stressa og pressa tilstanden, rusta kroppen min seg til krig. Den hadde gjort det over lang tid. Den gikk i konstant alarmberedskap, klar til enten flukt eller angrep, med alle sanser skjerpa, alltid. Det er faktisk det samme som skjer med folk som er utsatt for ekstreme situasjoner, og er et slags urinstinkt i oss. Fight or flight. Er det rart jeg ble utslitt?

Jeg sov nesten ikke heller. Ikke så merkelig, i grunnen. En går hele dagen i kampmodus, legger seg så for å sove, MÅ sove for en trenger virkelig å hvile, og stresser med det også. Kroppen er jo ikke akkurat klar for hvile..! Våkner om morgenen, etter noen få timers søvn, med nattens kamp mot søvnløsheten friskt i minne. Enn å starte dagen med det utgangspunktet? Når en tenker på det på denne måten, er det ikke så rart at en føler seg tygga og spytta ut igjen. Og det uten at en kan peke på en «skikkelig» grunn også. Har du brukket foten er det lett å skjønne at du ikke kan gå. Har du kjørt deg selv tom for krefter på grunn av mentalt og/eller fysisk stress, vises det ingen steder, og kanskje skjønner verken du selv eller andre helt hvorfor du ikke orker noen ting.

Nettopp derfor var det så fantastisk å få et svar! Jeg SKJØNTE plutselig mer om hvorfor jeg var syk! Og da jeg begynte å skjønne hva det dreide seg om, kunne jeg begynne å gjøre noe med det. 

I neste innlegg skal jeg fortelle litt om hva jeg gjorde for å komme meg ut av det hele. Fortsett veldig gjerne å sende meg tilbakemeldinger, det både varmer og inspirerer! Kommenter under her eller send meg en mail. Hvis du er nysgjerrig på hva jeg driver med i dag, kan du gå inn på Ditt livsverk sin hjemmeside eller Facebookside :)

www.dittlivsverk.no

 

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss? Del 2

Jeg havna altså i kjelleren. Jeg hadde supre kolleger, og trivdes i utgangspunktet veldig godt i jobben min. Jeg har også en fantastisk mann. Og han fikk virkelig prøvd seg oppi alt det her. Når du er i kjelleren trenger du noen til å holde seg i hovedetasjen og kjøre hverdagsshowet. For jeg var gjennom hele pakka: fullstendig tom for energi, deprimert, angst, sov store deler av dagen, umulig å delta på sosiale ting, den ene dagen fulgte den andre uten at jeg klarte å være tilstede. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe, ikke lyst til å møte noen. Høres det kjent ut? Har du vært der? Eller kanskje du har kjent på deler av det?

I ettertid ser jeg at det var tre viktige steg som brakte meg ut av hengemyra jeg befant meg i:

-          Å se situasjonen

-          Å få kunnskap om hva som feilte meg, hva jeg gjorde galt, skjønne mine reaksjonsmønstre

-          Å finne ny retning/ta action!

Prosessen mot å bli frisk innebar spesielt to viktige ting. Det ene var å gå et helgekurs i selvutvikling. Der lærte jeg først og fremst å roe ned, komme i kontakt med meg selv og ikke minst ble jeg introdusert til positiv tenking og visualisering. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mye selv for å bli frisk. I tillegg ble jeg bedt om å skrive ned drømmejobben min og drømmelivet mitt, for å komme nærmere hva jeg egentlig ville og ønsket å bruke livet mitt til.

Det andre jeg gjorde var å få et opphold på Friskgården. Det var NAV som sendte meg dit, og det er jeg utrolig takknemlig for. Det innebar to dager i uka med 1) lett fysisk aktivitet, 2) veiledning i forhold til jobb: hva er mine ressurser, hva er viktig for meg, hvilke muligheter har jeg osv, og 3) sist men ikke minst: opplæring i hva som skjer med kroppen når du går i konstant stress.

At fysisk aktivitet er viktig både for kropp og sjel er nå for lengst opplest og vedtatt. Det å ha noen som stiller de riktige spørsmålene som får deg til å reflektere over hvilke ressurser du har og hva du ønsker å bruke livet til er også uvurderlig. Men nøkkelen til endring lå faktisk i det tredje punktet for min del, nemlig det å endelig skjønne hvor slitenheten og alt det andre kom fra! Jeg kunne på et vis endelig «rettferdiggjøre» sykmeldinga mi…

Nå begynte snuoperasjonen, og den får du høre mer om i neste innlegg :)

www.dittlivsverk.no

Stress: hvorfor stresser vi og hva gjør det med oss?

Er du stressa? Litt? En gang i blant? Aldri? Alltid?

Jeg var stressa, lenge, uten at jeg helt visste at det var det jeg var. Det sendte meg rett i veggen. Pang! Jeg plukka meg relativt fort opp igjen, to-tre måneder med sykmelding, hadde liksom ingen god grunn til å være sykmeldt lenger? Jeg var jo bare sliten? Og dessuten var det viktig for meg å gjøre jobben min, jeg var samtidig i et doktorgradsløp, jeg hadde mye jeg måtte gjøre. PANG, i veggen. Igjen. Panikkanfall, innleggelse midt på natta, fem døgn på sykehus. Og denne gangen ble jeg langtidssykmeldt. «Bare» på grunn av stress. Jeg hadde høyt arbeidspress, høye ambisjoner, følte på andres forventninger til meg, jeg måtte prestere, jeg måtte lykkes. Fallhøyden var stor...

Det er rart at det skal være så vanskelig å lytte. Lytte til kroppen, mener jeg. Jeg ser jo i ettertid at kroppen sa fra lenge før det smalt. Hodepine, stivhet i nakke og skuldre, konsentrasjonsproblemer, ekstremt kort lunte hjemme, problemer med å sove. Men jeg måtte – som mange andre – skikkelig i kjelleren før jeg tok poenget.

Blir du med videre får du høre litt mer om «kjelleren», men også om hva jeg lærte der, og hvordan jeg kom meg opp igjen. For det gjorde jeg!

www.dittlivsverk.no