Kom skeivt ut allerede fra starten av i dag. Ikke det at jeg
ikke vet det! Når planen er å stå opp 6.30, så skal man gjøre det. Å la seg
lure av den deilige følelsen av å gli inn i søvnen igjen etter å ha «snooza»
vekkerklokka 9 nye minutter fram, er jo som å tisse i buksa… Det øredøvende
bråket klokka setter i gang med, etter den like øredøvende stillheten som
fulgte da du «snooza», føles jo like ille gang nummer tre som første gang. Så
resultatet er følgende: du står opp en halvtime (eller, hvis du er skikkelig
hekta på «snoozing», 45 minutter) senere enn du skulle, du er halvgæærn i hodet
etter å ha bråvåkna av klokka tre,fire, fem ganger i stedet for en, du er
allerede halvsur fordi du vet du står opp for seint og du får det travelt.
Klærne du tenkte du skulle ha på, husker du halvveis nedi buksebeinet at junior
sølte et halvt beger yoghurt på i går. Du hadde bare glemt det når det kom til
leggetid. Junior selv syns det akkurat i dag er kjempestas å teste hvor langt
en kan tøye mammas tålmodighet ved å springe enda en runde rundt i huset i bare
trusa, med stillongsen som hodeplagg. Kjempegøy! 10-åringen har vondt i magen
og trenger omsorg fra travel mor, som egentlig ikke har så mye omsorg å gi
akkurat da, og tenåringen er veldig opptatt av «du mamma, hvor skal vi
egentlig i sommerferien?».
Vi kommer akkurat litt for seint i barnehagen. Vi er
innafor tida, men utafor komfortsonen. Alle ungene i garderoben, klær over alt,
et par-tre foreldre som vaser forvirra rundt og ikke helt vet om vi skal bidra
eller bare gå (for vi bør kanskje være her og hjelpe til nå når vi leverer litt
seint og alle skal kle på??), og junior som kommer helt ut av det, fordi
rutinene blir snudd på hodet når mamma er der. Mamma er svett. Og litt sur. Og
slenger en liten kommentar ut munnviken om at «den korken på drikkeflaska var
ikke akkurat helt ren, men..». Og angrer i samme øyeblikk. For det handler jo
ikke om korken. Eller barnehagen. Barnehagen er suveren. Og har rene
drikkeflasker. Vi superfornøyd med barnehagen. Men mamman er vi ikke så fornøyd
med. Ikke akkurat nå.
Ok. Ut i bilen. Svett, varm og fremdeles usjarmerende
småsur. Så tar jeg meg i det. Dette går da ikke an. Jeg vil da virkelig ikke ha
en sånn dag!? Men det sitter litt langt inne i dag, altså. Men så skjer det
noe. Jeg er heldigvis glad i å kjøre bil. Litt over middels, må jeg innrømme. Og
jeg har en bil med et skikkelig kult stereoannlegg. Og jeg er glad i musikk. Bil
og musikk sammen er gull. Klarer heldigvis å være så våken at jeg får slått på
radioen. Det starter med «Happy». Du vet, den som allerede har gått masse på
radioen og som vi egentlig er litt lei. Egentlig. Hodet begynner å nikke litt
forsiktig i takt med bassen og fartsøkningen. På refrenget synges det
halvhjerta med. Joda, mulig dette ikke blir så ille likevel. Så kommer Pink. «nanana.. mmm… so you
better get the party starteeed..” Aner endorfinenes ankomst samtidig som det må
litt mer selvkontroll til for ikke å overstige fartsgrensa (for mye..). Og så,
akkurat idet jeg svinger inn på jobben, får jeg den geniale ide at jeg skal
skru over på #Rock. Og da var det gjort. AC/DC… «I’m TNT, I’m dynamite!» Dama
bak rattet synger nå for full hals, og tror fullt og fast på det hun synger. I
dag er jeg sjefen over alle sjefer, ser tusen muligheter og ingeng begrensninger, skriver blogg så det griner, mens linja
fra siste låt durer og går i hodet. Fake it ‘til you make it, sier bare jeg!!
