Hva er din verdi når du bare ER? Del 2

Må du GJØRE for å ha verdi? Jeg ante ikke at det var sånn med meg. Men det var det. Men heldigvis hjalp noen meg å se hvordan ståa var. Og jeg fikk hjelp til å snu! Og verktøyet var nettopp tankene. De som først hadde sendt meg i veggen. Nå ble også de muligheten til å få meg opp på bena igjen.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, kommer løsningen her: Du må begynne å gi deg selv litt slack, slutte å leve i fortida (dårlig samvittighet…) og i framtida (alle mulige bekymringer…) og starte å leve NÅ. For det er NÅ som gjelder, og her kan du VÆRE. Fordi du er bra nok. Fordi du er god nok. Fordi du gjør så godt du kan. Fordi du skjønner at for å ha et godt liv selv, og for å være der for andre, må du være din egen beste venn. Du må si til deg selv at din verdi settes ut fra hvem du er når du bare ER. Og ved å VÆRE god nok, og ikke bare GJØRE godt nok, klarer du å være til stede NÅ, og du klarer i tillegg å være der for de rundt deg. Du får til å GJØRE. Fordi det å GJØRE blir ikke så farlig. Det blir ikke så altoppslukende. Det har ikke så store konsekvenser. Det er ikke deg selv og din verdi som står på spill hver gang du skal GJØRE. Du skal ikke prestere på Oscar-nivå i alle rollene dine for å få godkjent-stempel på deg selv. For du er god nok uansett. Ferdig med det.

Og HVORDAN overbeviser du deg selv om det, når du «vet» at det ikke stemmer? Når du «vet» at du ikke duger? I media i det siste har det vært snakk om den enorme muligheten som ligger i å ta kontroll over tankene, og å gå opp nye spor. Det har også vært fokus på at tankene våre kan gjøre oss psykisk syke. Vel, jeg ble deprimert. Så deprimert at jeg til slutt måtte ha hjelp for å komme ut av det. Og det «bare» på grunn av tankene. Nå er jeg ikke det lenger. Og jeg vet at jeg aldri blir det igjen. Hvorfor? Fordi jeg har gått opp nye spor! 

Hjernen vår er plastisk. Den endrer seg etter hvilke tanker vi har. Hvis du hver dag tenker at du ikke er god nok, blir de tankene rene trikkeskinner i hodet ditt. Og sannsynligheten for at du tenker det samme neste dag, er veldig stor. Trikken går ganske mye bedre på skinnene enn utenfor… Hvis ikke du stopper tankene. Og endrer dem. Og bygger nye tankespor! Og det må du gjøre selv. Jeg gjorde det. Og nå har jeg det bra! Fordi jeg er god nok ved bare å VÆRE. Da er det ikke så farlig om ting ikke blir helt som jeg hadde tenkt. Om jeg sier noe dumt. Om jeg glemmer noe viktig. Om ikke ting blir perfekt. Min VERDI er den samme, uavhengig av alt dette. Uavhengig av alle rollene. Jeg er Liv som gjør så godt jeg kan, i alle deler av livet. Og det sier jeg til meg selv hver dag. Og det er her gullet ligger!

Vær tålmodig. Tenk på hvor lang tid du har brukt på å lage de negative sporene. Det tar litt tid å overbevise seg selv. Men start i det små og gjør det til en rutine. For eksempel når du pusser tennene? Gi deg selv et skikkelig Colgate-smil i speilet, og fortell deg selv at du er bra! Snakk deg selv opp! Tenk på hva din beste venn ville sagt til deg, og si det. Gjerne høyt!

Dagens grønne resept: Ta en dose av «jeg er god nok», «jeg er viktig», «jeg er stolt av meg selv» morgen, middag og kveld. Hver dag. Hver eneste dag. Etter hvert begynner du å tro på det, og det er da livet virkelig begynner. Det er da du kan være i NÅ-et og kjenne at det er bra. Uansett. Og du vil se og nyte alt det gode du har rundt deg. Lykke til! Jeg heier på deg! 

www.dittlivsverk.no

 

Hva er din verdi når du bare ER?

Mange av oss setter verdi på oss selv ut fra hva vi GJØR. Vi lar prestasjoner og omgivelser bestemme om vi er bra, og hvor bra vi er. Høres det kjent ut?

Hvilken verdi gir du deg selv?

Jeg har vært en mester i dette selv. Jeg var så flink til å GJØRE at jeg mista meg selv helt i prosessen. Da jeg fikk spørsmål om hvem jeg ER, ble jeg svar skyldig. Hva ville jeg? Hva likte jeg? Hva gjorde meg glad? Hva drømte jeg om? Jeg ante ikke. Jeg hadde vært så opptatt av å gjøre alle rundt meg til lags, gjøre det jeg trodde de forventa av meg, og prestert i bøtter og spann, at da jeg skulle kjenne etter hvem jeg selv var og hva jeg ville, hadde jeg helt mista kontakt med den delen av meg. Jeg var jo ikke så viktig. Og dette skjedde ganske ubevisst. Jeg gikk ikke rundt og tenkte «nå setter jeg meg selv til side, og så lar jeg alle andres behov gå foran». Jeg hadde bare vent meg til å være uhyre bevisst på hva som foregikk rundt meg, og å være på pletten for å fylle den rollen som til enhver tid var nødvendig å fylle. 
  
Problemet med dette ble veldig tydelig etter jeg hadde gått i veggen, og ikke klarte å prestere. Jeg klarte ikke å GJØRE. Klarte ikke å fylle roller. Ikke godt nok. Og siden jeg ikke klarte det, ble dagene rimelig svarte. For det var jo nettopp det å GJØRE som ga meg verdi. Jo bedre prestasjon, jo høyere verdi. Samtidig så var det nettopp det å GJØRE som var med på å gjør meg syk. For det fungerte jo på samme måte motsatt vei: jo dårligere prestasjon, jo dårligere verdi. Og et sted på veien begynte nedturene å komme. For etter hvert ble det mye å være flink til, mye å prestere, mye å gjøre. Det var så mange roller som skulle fylles! Roller med (mine) tilhørende forventninger: ansatt, kollega, mor, husmor, kjærest, venn, osv osv… Og litt etter litt kom jeg til kort over alt. 

Dette kan gratineres med dårlig samvittighet og bekymring for alle «burde ha», «skulle ha», «enn hvis», og en stadig større oppmerksomhet mot at jeg ikke strakk til. Høres det kjent ut? I så fall bør du være på vakt. Dette blir fort en vane, og tankene går etter hvert den veien helt av seg selv. Det blir en sannhet for deg at du ikke strekker til, og den blir bekrefta gang på gang når du opplever å ikke mestre, ikke klare, ikke orke. Dette fordi det etter hvert blir så dype tankespor, at du nesten ikke har en sjanse. Hjernen er ekstremt tilpasningsdyktig, og min tilpassa seg all min negativitet og utilstrekkelighet. Det ble en sannhet. Jeg var ikke god nok, for jeg strakk ikke til. Det å VÆRE var bare tungt, for min egenverdi var helt på bunn. 

I dag vet jeg bedre. I dag vet jeg at jeg er god nok. I dag kan jeg (nesten) hele tida stå like rak, ha det like bra med meg selv, uansett hva som skjer rundt meg. Jeg kan gjøre en feil uten å analysere situasjonen opp og ned, fram og tilbake. Jeg kan si nei uten å tenke at jeg burde sagt ja, og la den tanken plage meg tre dager i strekk. Jeg kan ta plass, påvirke omgivelsene, si fra hva som er viktig for meg. Og jeg kan være en ressurs for de rundt meg. Og det kan jeg fordi jeg vet at jeg er bra nok. Uansett. Bare ved å VÆRE meg. 

Neste uke forteller jeg deg hva jeg gjorde for å komme hit, og hva du kan gjøre for å finne og anerkjenne din verdi. Og hvorfor det er så viktig... 

 www.dittlivsverk.no